En voldelig nabo

Fra jeg var åtte til jeg ble tolv år bodde vi i en rekkehusleilighet. Mamma, mine tre søstre og jeg. I leiligheten ved siden av oss bodde et ektepar i trettiårene med to barn i førskolealder. Familien var etnisk norsk. Mannen hadde gult hår og blekblå øyne. Men han brukte briller med tjukke glass, så øynene hans syntes ikke så godt. Kona hadde like briller. Hun hadde glatt hud og var litt lubben. Noen ganger, alltid etter klokka åtte om kvelden, hørte vi at hun skrek. Veggene var ikke så tynne, men vi hørte det som langt borte fra. Han slo henne. Vi snakket aldri med familien.

På FNs internasjonale dag mot vold mot kvinner, 25. november, i fjor skrev jeg et innlegg om vold mot kvinner. I følge FNs tidligere generalsekretær, Kofi Annan, utgjør vold mot kvinner vår tids mest omfattende, systematiske og avskyelige brudd på menneskerettighetene. FN oppfordrer hvert år til å bruke 25. november til å sette søkelyset på vold mot kvinner. Få norske medier fulgte den oppfordringen i 2008.

I dag, i Aftenposten og på dagbladet.no, leste jeg at 80 kvinner er drept av sine menn eller tidligere menn de siste årene i Norge. Halvparten av alle drap på kvinner begås av menn - enten kvinnenes partnere eller tidligere partnere. Et bredt forskningsprosjekt skal nå kartlegge og granske alle drapssakene.

Jeg lagret innlegget i fjor under etiketten kvinnesak. Men vold mot kvinner er ikke kvinnesak. Vold mot kvinner angår alle - uansett kjønn, og rase eller religiøs tilhørighet. Et drap måtte skje for at mediene denne gangen skulle skrive om vold mot kvinner. Hvorfor har ikke en tragedie av et slikt omfang, som FN beskriver, større nyhetsverdi? Hvorfor er ikke mediene bevisste sitt ansvar?