Om kaker og blogging

Kanskje, når jeg leser denne bloggen om et par år, tenker jeg: Oi, oi, så rosenrødt. Denne damen, altså mammadamen, altså meg selv, levde visst på en rosa sky, langt inne i ei ammetåke.

Tekstene er lette som sommerfugler, og de med en viss tyngde er jo så altfor fulle av politiske korrekte meninger. Mammadamen er ikke ei dame jeg kan bli venner med. Enset hun ikke Israels krig mot Gaza, voldtektene i Kongo, at Hillary Clinton ikke ble presidentskandidat, og president, men utenriksminister, finanskrisen, klimakrisen og den økte matmangelen i verden. Klarte ikke hun, som alle de andre bloggerne, å produsere samfunnskritiske vittigheter og utfyllende kommentarer til nyhetsbildet? Satt hun bare på kafe? Ble hun kun inspirert av kakene hun spiste? Ja, jeg husker at jeg var ganske rund i kantene på den tiden.

Men hvorfor skrev hun ikke en kakeblogg da? Kunne hun ikke i det minste ha skrevet om sikring av barn i bil, økt arbeidsledighet, statsbudsjettets betydning for barnefamiliene, likestilling og stortingsmeldingen om menn. Eller hun kunne skrevet sladder fra barselgruppa, og om mammaene hun ikke likte. Hun gjorde egentlig svært lite for å fange oppmerksomhet og lesere. Ingen tips, ingen bilder av henne selv eller babyen i second hand-klær og ingen saftige historier fra nylanseringen av et sexliv. Utenom en håndfull bloggere, kanskje spesielt interessert i andre blogger, leste nok få det hun skrev.

Eller kanskje blir jeg glad, og litt nostalgisk. Og tenker at sånn skulle vi, familien, hatt det i dag også.