Om en kronikk på trykk, og å skrive

I dag har jeg kronikken Moderskapet - en feministisk fanesak på trykk i Klassekampen. Jeg håper den vil skape mer debatt omkring fødselsomsorg, nedleggelsen av fødeavdelinger og foreldrepenger. Du kan, hvis du vil, lese innlegget gjengitt nedenfor.

Og her er litt om å skrive den teksten: Jeg skriver veldig mye. I denne bloggen, i notatbøker, og andre steder, og i jobben min. Noen tekster arbeider jeg lenge med. Da blir de ofte tekster jeg er glad i, og stolt av. Andre tekster er ikke mer enn trivielle oppdateringer, som disse linjene.

Teksten Moderskapet - en feministisk fanesak er en tekst jeg er glad i. Den har jeg arbeidet lenge med, og også skrevet om noen ganger. Jeg har publisert den tidligere i denne bloggen. Og i anledning nedleggelsen av flere lokalsykehus og fødeavdelinger omkring i landet, har jeg nå skrevet den litt om. I dag står den på trykk slik i Klassekampen:

Moderskapet – en feministisk fanesak?
Retten til selvbestemt abort, å velge selv, var kanskje den viktigste fanesaken i kampen for likestilling. Men er det ikke rart? Hundre år senere må vi kjempe mot brutal diskriminering av fattige mødre og nedleggelse av fødeavdelinger.
   
Kampen for selvbestemt abort i Norge startet i 1913 da Katti Anker Møller foreslo at straffelovens § 245, som truet kvinnen med inntil tre års fengsel dersom hun rettsstridig dreper sitt foster eller medvirker hertil, skulle oppheves. «Vi elsker moderskapet og vil dets vel, men bare i full frivillighet og når vi velger det selv,» sa Møller.

I dag er situasjonen snudd på hodet! Det diskrimineres kraftig mot dem som ønsker barn før de har rukket å sikre seg en plass i yrkeslivet utenfor hjemmet. De mest vanskeligstilte unge mødrene får under 10 prosent av det de best stilte foreldreparene får i foreldrepenger.

Forbudet mot selvbestemt abort har gjennom tidene og over hele verden resultert i at kvinner har foretatt illegale aborter og satt liv og helse på spill. I Norge ble selvbestemt abort for kvinner vedtatt 30. mai 1978. Abort hadde da vært lov siden 1964. Men kvinner som ønsket dette, måtte de 14 årene frem til 1978 legge frem saken for en nemnd som avgjorde hvilke kvinner som skulle få gjennomført abortinngrep eller ei.
  Viktige argumenter for selvbestemt abort var, og er, kvinners helse og at kvinner selv skal kunne velge. At kvinner selv kan avgjøre om og når hun skal bli mamma, gir kvinner, uansett ressurser, mulighet til i større grad å bestemme over eget liv. I dag kan gravide kvinner velge. De kan velge abort. Og det gjør halvparten av de unge gravide kvinnene!

Fattige mødre og de som ønsker barn før de har rukket å sikre seg en plass i yrkeslivet, diskrimineres økonomisk. Foreldrepenger til en mor som ikke har arbeidet i minst seks måneders lønnet arbeid før fødselen, er ikke mye. Og på grunn av denne økonomiske urettferdigheten velger de fleste unge kvinner å studere ferdig og skaffe seg arbeid og hjem før de får barn. Denne urettferdigheten kan være årsak til økning av antall aborter.
 
I dag mister fortvilte kvinner over hele landet trygghet omkring egen helse og fødsel fordi fødeavdelinger legges ned. Årlig fødes 60.000 barn i Norge, og antallet er stigende. Allikevel, fødsels- og barselomsorgen i Norge har vært en salderingspost lenge. Og tross lovnader i Soria Moria-erklæringen, legges lokale fødeavdelinger og fødestuer ned. Fødsel innebærer risiko for liv og helse. Konsekvensene av nedleggelsene kan bli store og dramatiske for kvinner og barn.

Jeg takker mine formødre for kampen de har kjempet for selvbestemt abort, livene de har reddet og mulighetene de har gitt dagens kvinner til å velge. Jeg har selv fulgt løpet samfunnet favoriserer: Utdannelse, fast jobb, hus og hjem. En økonomisk mager studietid og etableringsfase ga ikke rom for å velge familieforøkelse. Ei heller finnes gode støtteordninger til unge og/eller fattige foreldre. Men da sønnen vår kom, var alt klart, og jeg høstet full pott med foreldrepenger! Fødselen var tøff, men jeg er lokalisert på Østlandet og hadde fødeavdeling og profesjonell legehjelp nær.
  
På vegne av mine medsøstre må jeg allikevel spørre: Hvorfor verdsetter ikke samfunnet det å bli mor, moderskapet og ikke minst barna som fødes i større grad?

Dette handler om lav prioritering av kvinnehelse, mor og barn og familiepolitikk. Regjeringen har uttalt at det er et mål at folk skal få barn når de vil ha barn. Det er først og fremst et personlig valg for hvert par. Og i Soria Moria-erklæringen lovte regjeringen at ingen lokalsykehus skulle legges ned.
  
Da må familiepolitikken og helsepolitikken endres. Fokus må flyttes mot andre verdier enn de som måles i penger!

(Foto: Mammadamen)