– Dette er min historie

– Steder, hendelser og personer i denne boken er virkelige. Jeg har ikke funnet på noen ting. Navnene er også virkelige.

Slik innleder Hilde Sophie Plau romanen Norsk Familieleksikon (Humanist forlag). – Jeg verken kunne eller ville endre. Sier hun. – Dette er min historie. Og så forteller hun historien sin - om en oppvekst i etterkrigstidens Norge. Hun skildrer hyttebygging, badeliv, trikketurer, lek i gata, fester, og by og bygd. Hun forteller om en familie med mennesker som er de vakreste, sterkeste og snilleste, og som er uhyrer og fortapte stakkarer.

Norsk Familieleksikon er en roman fra virkeligheten. Den er ei memoarbok, og ei personlig minnebok. Den grep meg fra første til siste side. Jeg liker Plaus memorerende, elegante skrivestil. Jeg liker hennes likefremme ærlighet. Plaus ord er rene. Hun forteller om moren som slår, om onkelens voldtektsforsøk, at faren drikker, og om grådighet og ondskap. Personskildringene er nærgående. Jeg leser ordene så fort, og må stoppe. For når ordene hennes slår, så slår de likefremt, rått og ærlig. Og de slår hele tiden. Så dempes slagene allikevel, elegant, og med varme og humor.

Norsk Familieleksikon er en av de bøkene jeg ønsket at jeg aldri ville bli ferdig med. Og da jeg ble ferdig, måtte jeg vente noen dager med å begynne på ei ny bok. Jeg ville bevare leseopplevelsen litt lenger enn siste side. Ei ny bok ville forstyrre! Kanskje kunne jeg ha sammenlignet Plau med Knausgård. Og skrevet om selvbiografiske trender i samtidslitteraturen. Jeg kan. Men jeg har ikke lyst. Jeg vil igjen la Hilde Sophie Plau og hennes ord stå alene. Og jeg synes Norsk Familieleksikon fortjenerer bedre enn å bli forstyrret av Knausgård.

---