Mammadamen: Forelder vs frivillig barnløs

03.09.2010

Forelder vs frivillig barnløs

Frivillige barnløse og foreldre - er det to som aldri kan bli ordentlig forlikt? Er det en gjensisidig skeptis mellom dem som aldri kan overvinnes?

Nylig hadde jeg en diskusjon med ei twittervenninne om negativiteten frivillige barnløse opplever fra dem som har valgt å bli foreldre. Hun fortalte om mindre hyggelige kommentarer, at hun ble kalt egoistisk og mer. Jeg parerte blant annet med ja, selv er jeg frivillig mamma og må innrømme at jeg innimellom irriteres over negativiteten jeg møter over lekende barn.

På slutten av sommeren var det en diskusjon i media om barnefrie charterfly. Mange barnløse uttalte seg i saken. Felles i svarene fra dem alle var at de helst ikke ønsket ferien ødelagt av barneskrik allerede på flyturen. Jeg leste også blogginnlegg med titler som Skal jeg lide for at du har valgt å få barn?

Jeg ble forbannet da! Jeg synes disse menneskene fremsto som svært egosistiske. Sier du! Sa Mammadamemannen. Har du glemt alle stygge blikk og spydige kommentarer du har sendt til foreldre med litt for høylydte barn?

Jeg kan inrømme at det var meg. Før! For før jeg fikk barn selv holdt jeg meg helst unna mødre i sosiale sammenhenger. Jeg tenkte på foreldre som mennesker med denne altoppslukende hobbyen - barna - som de, og spesielt mødrene, ikke klarte å la være å snakke om. Ja, det var før. Denne uka har jeg vært på seminar, og jeg har snakket mye med andre foreldre om barna. Jeg tenker definitivt ikke at jeg snakker om hobbyen min! Jeg snakker jo om livet!

Å velge å få barn eller ei er kanskje livets viktigste valg. Ja, jeg mener selv at det er det viktigste. Da jeg tvitret med min frivillig barnløse twittervenninne, da tenkte jeg at eventuelle konflikter mellom frivillig barnløse og foreldre er mer relatert til de fordommer og verdier man har som menneske og ikke nødvendigvis om man er mamma eller pappa eller frivillig barnløs. Men jeg er usikker! Er valget om barn eller ei noe som skaper en så grunnleggende ulikhet at når man velger det ene kan man aldri helt enes med og forstå dem som valgte det andre?

God helg!

(Illustrasjon: JMullin)

---

Etiketter: andre mammaer, debatt, foreldre, hverdag, i nyhetene

14 Kommentarer:

~SerendipityCat~ sa ...: Enten man velger å få barn eller velger å ikke få barn, så tror jeg ikke vi kommer bort fra at _endel_ foreldre synes å ha fått justert toleransenivåene sine for støy på en måte som ikke helt er i overensstemmelse med hva "andre" synes er ok. ;-); 3. september 2010 kl. 08:25
Hilde sa ...: JA jeg mener at man kan, og skal(fortsatt) være de aller beste venner selv om den ene velger barn og den andre ikke.
Men i bunnen for et slikt vennskap må det ligge en grunnleggende respekt for den andre. Barn eller ikke barn.
Og det betyr at vi som bobler over av barnelykke må respektere at de som har valgt å ikke ha egne lykketroll i livet sitt, ikke ønsker å høre om våre små hele tiden heller.
Og de frivillig barnløse må tåle at vi snakker litt om, og tar med oss, de små menneskene som har blitt de viktigste i livene våre.
Det jeg syns er vanskelig, er når min Ufrivillig barnløse venninne ikke orker å være med på sosiale ting, fordi det er for sårt å kjenne på alle følelsene rundt det man så gjerne skulle ha hatt.; 3. september 2010 kl. 08:58
Vigdis sa ...: Du skriver så godt! Og jeg kunne ikke vært mer enig. Da jeg og mannen var på reise i helgen, opplevde vi gråtende barn på flyet begge veier. Det var ikke støy i våre ører i det hele tatt.
1) Det var ikke vårt barn, og ikke noe vi kunne gjøre
2) Vi følte med både barnet og foreldrene
3) Det var skremmende å se hvordan andre passasjerer forholdt seg til det gråtende barnet

Og JA, det er livet, og ikke en hobby vi snakker om. Som min venninne (og tobarnsmor) så godt sier det: snakk om prinsessa så mye du vil, jeg er interessert i det du bryr deg om og har lyst til å fortelle. Om noen ikke er det, kan de finne seg noen andre å prate med!; 3. september 2010 kl. 09:04
Snart tretti sa ...: Jeg har ikke noe problem med å ha forståelse for de som velger å ikke få barn, ei irriterte jeg meg skrekkelig over skrikerunger før jeg fikk barn selv heller.

Når det er sagt syns jeg hele debatten om egne fly for barnefamilier er tullete! Skal man skille på alle steder i samfunnet da eller? Vi må da klare å tolerere hverandre? Selv om jeg må innrømme jeg ikke syns det var spesielt gøy ast Erika satt og "koste på" han lettere alkoholiserte charterturisten som satt ved siden av oss på vei til Korfu.. ;P; 3. september 2010 kl. 09:34
Heidi sa ...: Den grunleggende uenigheten tror jeg nok bunner i usikkerhet - mennesker takler dårlig møte med valg annerledes enn ens egne, generelt sett. Jeg blir likevel ofte ganske overrasket over akkurat hvor sterkt folk reagerer.

Som frivillig barnløs irriterer jeg meg ikke over mødre som sådan, eller over mye prat om barn. Det som plager meg er aggresjonen jeg selv møter, særlig når det dukker opp holdninger som nedvuderer mitt liv, min evne til kjærlighet, mine mellommenneskelige forhold (eller de jeg har til dyrene som bor hos meg) eller mitt bidrag til verden fordi jeg ikke er mor. Når jeg møter slike holdninger tenker jeg at jeg har å gjøre med noen som egentlig ikke var så sikker på om hun ville bli mor, eller en som eventuelt tok valget av helt feil grunner.

Så irriterer jeg meg over høye støynivåer, skokledte føtter på togseter og løping inne på restauranter, men jeg tenker ikke på det som egentlig knyttet til den ovenfornevnte konflikten, men som et spørsmål om vanlig folkeskikk. Jeg synes at foreldre med småbarn som befinner seg utenfor hjemmet, bør ha de samme forventningene til sine barn som min mor hadde til meg, og i slike situasjoner var hun streng. Om tidligere foreldregenerasjoner klarte det, bør det ikke være vanskeligere for de kommende.; 3. september 2010 kl. 09:40
Lattermild sa ...: Selv etter at jeg fikk barn synes jeg det kan bli slitsomt med for mye barnestøy, og før jeg fikk barn trakk jeg som oftest på skuldrene og tenkte at unger er unger. Jeg føler vel helst at det handler om å respektere andre og deres valg.

Jeg har frivillig barnløse venninner og forstår forsåvidt ikke valget deres, men på den annen side forstår jeg heller ikke valget deres av jobb, bopel eller partner, så barn/ikke barn er liksom bare en del av pakka, vi kan vel være venner likevel?

Og overfor fremmede er det også snakk om respekt. Jeg er bevisst på støynivået til snuppa når vi er "ute blandt folk", på samme måte som jeg forsøker å unngå den høylytte samtalen om intime detaljer med venner når vi er "ute blandt folk". På lik linje forventer jeg at andre foreldre lærer sine barn hva som er akseptabel oppførsel i selskap med fremmede, og at andre mennesker ikke sitter bak meg på bussen og fører høylytt (mobil)samtale om hvem de hadde sex med i går. Det er selvsagt ikke alltid forventningene innfris, men om det er barn eller 30-åringer som bråker uforholdsmessig mye er meg egentlig likegyldig (forskjellen er at i tilfellet med barn er det gjerne foreldrene som får de stygge blikkene, 30-åringen får tåle det selv).

(Og så skal jeg innrømme at hva jeg synes er akseptabelt støynivå fra barn under 10 er nok mer høylytt enn hva en del mennesker ønsker seg når de skal ta fly på ferie, men den grensen har ikke endret seg nevneverdig etter at jeg fikk barn selv. Tror jeg.); 3. september 2010 kl. 09:53
Therese sa ...: En liten apropos... :)
http://singelliv.vgb.no/; 3. september 2010 kl. 11:06
Elisabeth, innerst i veien sa ...: Å få barn er en mer egoistisk handling enn å velge å ikke få barn, synes jeg. Vi får jo barn for vår egendel, de færreste tenker at det er deres plikt å skaffe landet flere arbeidstakere og skattebetalere for frmatida.
Barn på fly og andre offentlige plasser må vi akseptere selvfølgelig, men når det er sagt, det er jo forskjell på hvordan foreldre til bråkete barn agerer. Noen kunne helt klart ha tatt mer hensyn til andre. Men dette handler om vanlig høflighet, toleranse osv. Ha en riktig god helg.; 3. september 2010 kl. 11:22
GSHS sa ...: Jeg har ikke problemer med å forstå at noen velger ikke å få barn. Vi er jo så forskjellige at det ville vært rart om alle skulle ha funnet den samme meningen med livet. Når det gjelder samtaleemner, tenker jeg at det er greit å ha antennene ute uansett hvem man prater med og hva man prater om. Jeg prater gjerne om sønnen min med andre som liker å prate om egne og andres barn, men ikke med dem som ikke er interessert. Med dem prater jeg gjerne om helt andre ting, null problem. Jeg har nære venner som sliter med å få barn, og de må tåle å høre om sønnen min hvis de spør hva jeg har gjort i det siste, men det er ikke et tema jeg dveler ved da.

Mennesker definerer tydeligvis støy forskjellig. For meg er ikke høylydte barn støy, mens mugne typer som klager på barn er det. Små barn som ikke kan snakke har like mye rett til å uttrykke sin misnøye som en dame på femti. Forskjellen er at en dame på femti bør ha evnen til å ta hensyn.

Jeg håper virkelig ikke vi har et samfunn der det skal være nødvendig å dele inn mennesker i grupper på denne måten. Vil vi ut i verden, får vi forholde oss til alle som bor og ferdes i den.; 3. september 2010 kl. 14:29
mykstart sa ...: Jeg er tobarnsmamma og har barnløs venninne og bekjente. Ikke noe problem. Bestevenninna mi liker barna mine og de liker henne.

Jeg prater selvsagt om barna mine, både her og både der. Men takk og lov, jeg evner å prate om mer enn dette ene. Jeg er faktisk enig med dem som mener det noen ganger kan bli for mye barneprat fra enkeltes side.
En ting er når man er nybakt forelder..da er man innvilget en slags karantene.. men det finnes en grense.
Kan på mange måter sammenlignes med å bli invitert inn til naboen og bli påtvunget et totimers lysbildeshow fra den siste sydenturen. Kjedelig...

Ja barna er en del av livet, en stor og viktig del av livet. Den aller viktigste for oss foreldre. Det er bare det at vi må skjønne at for andre er det ikke sånn. Våre barn har begrenset interesse for andre enn oss selv og våre nærmeste.Og de fleste av oss har heldigvis andre ting å prate om også.

Barneskrik har aldri blitt som musikk i mine ører. Det er en av de verste lydene jeg kan tenke meg. Og ute på reise.. hvor irriterende er det ikke med foreldre som lar barna herje villmann i midtgangen uten å bry seg om sine medpasasjerer? Jeg er superstreng mamma på tur, smurfene må oppføre seg pent og ta hensyn. Jeg snakker ikke om foreldre med små babyer som hylskriker.. de foreldrene har min fulle medlidenhet. Og blandt alle strenge blikk fra dustebusinessmenn, kan man være hyggelig og sende et par smil, og et noen oppmuntrende kommentarer.

Jeg opplevde mammaboblen sterkt og intenst de første årene. Jeg var nesten ikke opptatt av annet. Fra den ene smurfen til den andre.. men så. Gud så deilig å treffe noen og ikke prate barn. Hva man smører dem med.. de beste parkdressene.. riktige lekene.. osv. blir ikke det aller aller viktigste i livet lengre. Alt går i faser.

Er det ikke fint?; 3. september 2010 kl. 21:20
Mammadamen sa ...: Så utrolig morsomt å engasjere sånn! Takk for gode kommentarer:-)

Jeg har, og er, skikkelig langt inne i mammaboblen selv. Men tenker jeg har godt av å bli påminnet om andre tilstander og. Og det er definitivt flott at livet har ulike perioder!

Ønsker dere alle en super helg - med eller uten barn:-)!; 3. september 2010 kl. 22:39
underveis sa ...: Jeg tenker at det er viktig å møtes som mennesker - uansett om vi er store eller små mennesker, med eller uten barn. Barn er ikke bare et "vedheng" til foreldre, eller en bråkete hobby. Barn er egne mennesker. Og det er ikke alt de har lært ennå, de klarer ikke alltid å vente med å uttrykke frustrasjon eller stor glede. Så de merkes. Det er ikke "foreldrenes feil" eller noe som er "i veien". Barn skal lære å ta hensyn til andre, men akkurat som for voksne så er dette en prosess - ikke noe en toåring eller femåring klarer hele tida. Og voksne - med eller uten egne barn - må nok faktisk klare å bevege seg i en verden der det er normalt at det finnes både store og små andre mennesker. Faktisk noen som trenger en stor og klumpete vogn på t-banen også - eller lignende. Jeg merker at jeg er ganske lei av alle som opptrer som om barn per definisjon er noe brysomt og bråkete, en "egoistisk hobby" som foreldre burde få gjemt vekk så det ikke plager andre. Barn er mennesker som finnes i verden, akkurat som alle varianter av mer og mindre slitsomme voksne man møter.
Når det gjelder forståelse for barn og det å leve med barn - så er jo læringskurven bratt. Jeg inrømmer gjerne at det var svært mye jeg ikke forsto da jeg selv var barnløs. Akkurat som det er mye av mange andre livsformer jeg fortsatt ikke forstår. Livet er læring...; 3. september 2010 kl. 23:26
Anonym sa ...: Jeg opplever ikke noen som helst skepsis blant mine venninner som ikke har barn. Kan det være fordi jeg ikke prater om barna mine til enhver tid? Kan det være fordi jeg i samvær med dem har andre, mer interessante, temaer å prate om? Vi må passe oss for ikke å være for selvopptatte mht barna. Når det gjelder flyreiser, så tror jeg de fleste forstår.; 3. september 2010 kl. 23:36
Camulen sa ...: Mange interessante kommentarer her!
Bare en liten en fra meg når det gjelder det egoistiske i det å få barn...

Det kan være et egoistisk motiv bak det å ønske seg og få barn. Men jeg tror de fleste foreldre opplever at når barna først har kommet, så må man legge vekk alle egoistiske ønsker og handlinger for en god stund. Det er vanskelig å fungere i foreldrerollen om man ikke setter egne behov til side og lar barnet komme i første rekke. Nå mener jeg selvsagt ikke at barnet skal være sentrum og styrende i alle foreldres liv og valg, men man må jo nødvendigvis innse som foreldre at livet ikke lenger dreier seg om en selv. Jeg mener heller ikke at alle barnløse kun tenker på seg selv. Jeg har mange barnløse mennesker i livet mitt, som er fantastiske forbilder i det å ta vare på andre. Men jeg vil likevel påstå at når man slipper mennesker inn i livet sitt, som er totalt avhengig av deg (det kan jo både være egne barn og andre typer relasjoner), så tvinges man til å leve mindre egoistisk. Det er i allefall min erfaring.; 4. september 2010 kl. 09:46

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

<< Startsiden

This Page

Mammadamen

03.09.2010

Forelder vs frivillig barnløs

14 Kommentarer:

Om meg

Tidligere innlegg