Mammadamen: Guccibaby - symptom eller trend?

21.01.2010

Guccibaby - symptom eller trend?

Prinselue: kr 500,-

Jeg husker ennå hvor stas det var å få min første merkejeans da jeg var 13 år. Sønnen min (17 mnd) har allerede flere. Er jeg bidragsyter til en trend, eller et symptom på forbrukssamfunnet?

Foreldres flagging av sosial status og selvrealisering gjennom dyr innpakning av barna, såkalte Guccibabyer, var tema for tirsdagens Forbrukerinspektørene. En dansk undersøkelse viser at omsetningen av babytøy steg med 100 prosent i perioden 2001 til 2006. Omsetningen av herre- og dametøy har steget med litt over 50 prosent i samme periode.

Å vise frem og "flagge" barna har foreldre alltid gjort, tenker jeg. Forskjellen er at flere foreldre i dag har økonomi også til å gjøre det gjennom materielle ting - ting som før typisk ble ansett som luksusting for de få. Guccibabyene er kanskje derfor mer et symptom på at flere har mye penger og på vårt forbrukssamfunn enn en trend i seg selv?

Før var det kun en rik elite som hadde mulighet til å pakke inn barna i dyre statussymboler. De med mindre penger måtte kreativt finne andre måter å vise status. Men i dag kan faktisk også jeg, til en viss grad, enklere tydeliggjøre min posisjon i samfunnet ved hjelp av penger! Det gjør jeg også noen ganger, både gjennom egen innpakning og min sønns.

Temaet Guccibabyer er interessant! Men jeg funderer på om Guccibabyene mest er en følge av økonomiske oppgangstider, Fordi jeg fortjener det-mentaliteten og folk flests økte muligheter for kommersiell selvrealisering enn at foreldre i større grad nå enn før realiserer seg gjennom barna? Eller kanskje er det slik at vi i dag bruker mer tid enn tidligere på selvrealisering, også gjennom barna?

Flere og flere, tross penger, ser dessuten ut til bevisst å bygge sin status gjennom fokus på å velge bort dyre ting, gjenbruk, miljø og verdien av å velge holdbarhet og langsiktighet både for seg selv og avkommet. Dét er også interessant! Å bygge status kan definitivt gjøres på andre måter enn gjennom materiell innpakning! Kan det ikke? Hvordan gjør eventuelt du det?

Etiketter: i nyhetene, samfunn, tanker

11 Kommentarer:

mykstart sa ...: Har ikke tenkt på det som å bygge status, men jeg var jo aldri så stolt som når barna hadde på seg noe skikkelig fint som jeg hadde laget selv. Eller var kledd i et skikkelig bra loppefunn.

Jeg kan godt skjønne at noen har lyst å kjøpe dyrt og fint til babyen sin. Men, jeg synes det er direkte harry å kle barna i klær som har tydelige merker.. der man åpenlyst flagger merker ala Gucci. Det er bare huff huff. Selv var jeg en kløpper med sprettekniven. Bort med alle merker. :-)

Babyklær skal først og fremst være behagelig å ha på seg, og helst ikke være så fargesprakende at det tar oppmerksomheten bort fra den lille.; 21. januar 2010 kl. 10:42
Christina sa ...: Du skriver at sønnen din på 17 mndr allerede har flere merkejeans. Hvorfor velger DU å kjøpe disse til ham?; 21. januar 2010 kl. 11:01
Mammadamen sa ...: Ja, skjønner også at mange har lyst til å kjøpe dyrt og fint til barna sine, og jeg gjør det selv innimellom. Jeg synes selvfølgelig det er stas når vi kler oss fint, både sønnen min og jeg:-) Jeg har ikke så fokus på merker, mer kvalitet, så det blir litt tilfeldig hva vi handler. Et par av jeansene har vi fått i gave, noen merkeklær har jeg handlet selv ...

Jeg synes det er mer interessant å diskutere om vi faktisk realiserer oss mer gjennom barna våre i dag enn tidligere. Og om dette mest gjøres gjennom materielle ting, eller også på andre måter ...; 21. januar 2010 kl. 11:14
Cecilie sa ...: Jeg vet neimen ikke - men det har vært en "gjengs" oppfatning om at det er slik at vi realiserer oss mer gjennom barn nå enn før. Jeg håper det har med omsorg å gjøre når jeg researcher som en gal for å finne det beste ulltøyet og den beste parkdressen og de beste vinterskoene til min sønn, og når jeg allerede nå planlegger neste års skiopplæring (han er litt liten nå). Uansett om det er omsorg eller selvrealisering eller begge deler mener jeg altså at det er både materielle ting som klær, utstyr, leker og fine rom, og opplevelser og ferdigheter de bør ha. Lære å stå slalåm og spille fotball, la dem se verden, oppleve andre kulturer og sette pris på spennende mat. Det er jo en måte å bygge status på, er det ikke?; 21. januar 2010 kl. 11:22
Mammadamen sa ...: Jeg tenker også det at vi bygger status gjennom flere ting, som akkurat de tingene du nevner. Jeg har reist mye selv, og kommer definitivt til å ta med sønnen min på reiser slik at han kan lære. Jeg kommer også til å tilrettelegge for andre ting, og eksempelvis sport i større grad en videospill. Og dette er vel kanskje mer omsorg enn statusjag. Hmm .. kanskje er dette egentlig spørsmål som ikke trenger så mye fundering og svar så lenge intensjonene er de beste ...:-); 21. januar 2010 kl. 11:34
Heidi sa ...: Jeg tror vi både bruker mer tid på å realisere oss selv enn før, og at det da også i større grad enn før går gjennom barna. Å realisere seg selv gjennom andre mener jeg i utgangspunktet er problematisk, uavhengig av hvem det gjøres gjennom, fordi det dypest sett ikke realiserer noe som helst - og det blir mer selvbedrag enn selvrealisering.

Når det gjelder akkurat dette med å kjøpe merkeklær til barna synes jeg også det blir litt smakløst. Jeg synes at de som har råd, har et ansvar i å kjøpe klær som er produsert på en forsvarlig og rettferdig måte, og de er jo gjerne litt dyrere, men å kjøpe dyrt bare for hva det forteller om en selv når barn verden over knapt har mat i magen eller filler på kroppen, det er bare ekkelt. Jeg vet jo at mange bruker det å kjøpe etisk produserte klær som en identitesmarkør også, så skillet ligger vel i intensjonene. Ønsker vi å gjøre rett eller ønsker vi bare å identifisere oss som noen som gjør rett?; 21. januar 2010 kl. 11:59
Frk. Fosli sa ...: Dette er et interessant tema! Aller først; TENK at vi bor i et så absurd rikt land at dette ER et tema!? Tenk at så mange har råd til å lesse seg selv ned i materiell velstand!? At vi har ressurser til å bruke så mye penger og tankekraft på hva barna våre skal HA PÅ SEG? Det er egentlig helt sprøtt!

Men samtidig ikke til å unngå, tror jeg. Man vil jo det beste for sine barn, og man vil naturligvis bruke penger på barna - så lenge man har disse pengene. Hvor balansegangen mellom omsorg og materialisme går, feks i det å "researche som en gal for å finne det beste ulltøyet og den beste parkdressen", som Cecilie skriver over her, skal ikke jeg bestemme. Men jeg mener bestemt at den grensen finnes. Det kan kanskje noen ganger være en misforstått omsorg, at noen tror at bare alt det materielle rundt barnet er tipp topp, så kommer resten av seg selv. Jeg sier ikke at det er sånn for mange, men ofte tror jeg desverre det er mer eller mindre sannhet i dette. Båder heldigvis og desverre kan man ikke kjøpe en god barndom til barnet sitt i butikkene.

Men kjøpe status? Tja...
Her tror jeg også mange bommer. Jeg ser Mykstart skriver over her om at hun synes merkeklær på barn kan være harry, og jeg er i mange tilfeller enig. Noen ganger synes jeg det sier andre ting om foreldrene enn det foreldrene nok måtte ønske. Hvis man får en følelse av at foreldrene kler opp ungene i dyre merkeklær for å bygge sin egen status, er det jo bare trist. Og hvis de tilhører den gruppen som tror at alt dyrt automatisk er finere, ender de fort opp med å fremstå som smakløse.

Jeg er mest opptatt av at min sønns klær skal være fargerike og morsomme, rett og slett at han skal se ut som et barn - og ikke en minivoksen i beige og burberry. Jeg får fint dekket disse behovene på Lindex, og supplerer med litt dyrere uteklær og kanskje ullklær. Men jeg har respekt for at andre velger annerledes. Takk og lov for at vi har ulik smak! Og kanskje noen velger én dyr bukse i stedet for tre billige? Det må være lov. (Uansett rekker ikke disse små å slite så mye på klærne sine før de har vokst ti cm igjen...)
Det er mer overfloden enn merkevalgene jeg synes blir helt feil! Nettopp det poenget med alle barna i verden som sulter, mens vi forer opp våre på luksus på alle kanter. Det er like mye dét som ligger bak denne merkediskusjonen. Ikke smak, men moral og samvittighet. Og jeg tror helt klart statusskillene er i ferd med å forandre seg til å handle mer om hvem som velger bevisst i forhold til etikk og miljø. Jeg ville sikkert strikket alle klærne mine selv hvis jeg ble tvunget til å oppleve bomullsindustrien i India, og barnearbeid, på nært hold... Mange av klærne vi kjøper, enten det er på Lindex eller Fru Lyng, kommer med en ekkel bismak - det er nok den man egentlig burde diskutere.

Huff nei, dette var et komplekst tema. Det var jo ikke meningen å skrive en kommentar i bokform, egentlig... Og så vil jeg få understreke at jeg vil at det skal være lov at klær skal være gøy også! :); 21. januar 2010 kl. 19:18
Mammadamen sa ...: Dette temaet er veldig komplekst, og jeg er veldig glad du skrev denne lange flotte kommentaren, Frk. Fosli. Jeg synes den oppsummerer godt og trekker inn flere viktige aspekter. Aspekter som jeg i dag har gått og fundert på, og som jeg synes manglet påtrengende i blogginnlegget mitt.

Jeg synes klær er gøy, men er nok selv en forbrukter midt på treet, og kjøper både på Lindex og Fru Lyng, men har sjeldens amvittighet til å kjøpe veldig dyrt. Det siste året har jeg begynt å tenke mer på hva og hvor mye jeg kjøper. For egen del er det blitt viktigere at det er kvalitet som varer. Det viser seg ofte å være mest økonomisk uansett. Jeg tror at vi også kommer til å fokusere mer på hvor og hvordan tingene vi kjøper er fremstilt, både mht miljø og etikk. Og det skulle egentlig bare mange!; 21. januar 2010 kl. 22:03
mykstart sa ...: Nå jeg sier at det er en smule harry med merkeklær, så ligger det i det at man på en måte ser barna som en forlengelse av seg selv. Jeg stopper ikke her hos meg, men omfatter nå også mine barn. Se! De er like staselig kledd opp som meg selv.Som små gallionsfigurer for selve moderskipet.

Etterhvert som barna vokser til og begynner på skole fortsetter man med dyre merkeklær. Det finnes foreldre som mener at læreren skal passe på klærne til elevene, for de er jo så dyre og dermed lett kan bli stjålet. Det finnes barn som får beskjed om å ikke skitne seg til pga fine dyre klær som kan bli ødelagt. Da kan man vel fastslå at selvrealiseringsprosjektet til voksne går på bekostning av barn.

God bedring til deg med lungebetennelsen! Høres skikkelig kjipt ut!; 22. januar 2010 kl. 10:39
Frk. Fosli sa ...: Det er alltid spennende å dele litt synspunkter, og man får gjerne noen aha-opplevelser underveis. Det er viktig å være åpen for at andre velger annerledes, samtidig som det må være lov å kritisere det man mener er galt.

At barn vokser opp er et poeng. Nå bryr verken min eller din lille prins seg det døyt om hva de har på seg. Eller, min prins synes det er fryktelig stas å pynte seg med nøkkelsnorer og armbåd da, men - de blir jo større, og skal man da fortsette å kle de opp i merker? Vil man ha en tiåring som er veldig bestemt på hva han vil ha på seg? Har man kanskje et ansvar for å ikke skape mer mote- og merkepress enn nødvendig på skolene? Jeg har en venninne som er lærer på vestkanten, og jeg vet ikke om jeg skal le eller grine når jeg hører om enkelte elever med Gucciklær. Da er jeg vel igjen tilbake til at foreldre kanskje ikke oppnår det de tror de gjør - de fremstår mer som latterlige enn som ressurssterke. I allefall i mine øyne :)

Men nok om det. Jeg ønsker deg god bedring! Det er kjedelig å gå glipp av en fest!; 22. januar 2010 kl. 12:32
underveis sa ...: Hei. Jeg ser at jeg henger meg på en "gammel" debatt, fra januar. Men fortsatt - og alltid aktuell.

Jeg har litt problemer med å diskutere dette opp mot å "bygge status". Jeg synes det er et merkelig perspektiv å ha på hvordan vi gjør ting i forhold til barna våre. Det handler jo om en relasjon til barnet, ikke om å bygge status for oss selv eller familien vår i omgivelsene?? På en måte lurer jeg på om dette er en av fallgruvene her - at fokuset blir på hva "andre synes" (altså status), i stedet for på hva jeg (forelder), vi (familie) og han/hun (barnet) synes, vil og mener.
Klær har naturligvis et omsorgsperspektiv, barna skal være godt kledd for all slags krevende norsk vær, og for ulike aktiviteter. Jeg har sett treåringer på "spasertur" på Huk vått aprilvær i pene kåper og hvite strømebukser og støvletter, de var veldig "fine" - men kunne jo ikke leke, - mens mine tre røvere raidet området i gummistøvler og regnbukser. Hva teller status i en slik sammenheng??

Så har klær også noe å si for barnets identitet - etterhvert som de vokser til - de har ideer selv om t noe er fint eller "kult", så må man velge en balansgang her - i forhold til hva en synes er rimelig i forhold til barnets eget valg og andre hensyn (økonomi, vær osv). Noen ganger vil det innebære å godta helt horrible sammensetninger av alt som er "glorete" på en gang på en fireårig jente som trenger å få bestemme selv den dagen. Det får vi tåle - uten å unnskylde oss i barnehagen.Barna må få ha litt frihet og individualitet, ikke være utstillingsdukker for vår "voksne" smak.

Men så er det forholdet til forbrukssamfunnet osv osv. Jeg synes igjen at det blir rart at du kaller det å bygge status ved å holde igjen på forbruk, legge vekt på gjenbruk osv. Hva med å se på det som et verdivalg som en ønsker å videreformidle til barna som en god og bærekraftig måte å leve på i framtida? (Og så kan vi jo selvfølgelig også kalle det et verdivalg å velge merkeklær og høyforbruk på de små også, for de som har mulighet til det.)

Jeg ønsker ikke å lære mine små at verdi bare er knyttet til penger, forbruk og utseende. For min egen del er det et verdivalg. Mht klær så blir det H&M (etc), hjemmestrikket ull, fornuftige vinterklær, et og annet ønskeplagg og velsignede arveklær fra venner. Pluss arv mellom søsknene. Hva barna velger etterhvert får vi se. Men dette er noe jeg ønsker å gi dem med på veien, nå mens de fortsatt er ganske små.

- men mye bra å tenke over her!
ha en god dag!; 20. mai 2010 kl. 13:05

Legg inn en kommentar

Abonner på Legg inn kommentarer [Atom]

<< Startsiden

This Page

Mammadamen

21.01.2010

Guccibaby - symptom eller trend?

11 Kommentarer:

Om meg

Tidligere innlegg