Ti obligatoriske pappauker?

For ett år siden ble reglene for uttak av foreldrepermisjon, og delingen av permisjonen mellom mor og far endret. Ti obligatoriske pappauker ble innført. Har dette påvirket deg og din familie? 

Jeg har fått en henvendelse fra en seriøs journalist som er på jakt etter ulike historier der familier i permisjon kan fortelle om deres valg, og hvorfor de innretter seg som de har gjort. Hun leter etter forskjellige familiesituasjoner som kan belyse konsekvensene av 10-ukersreglen.

Journalisten ønsker fortrinnsvis kontakt med

• familier der mor nå må ut i ulønnet permisjon siden far ikke har mulighet til å ta permisjon, og
• familier der mor blir i ulønnet permisjon fordi hun synes det første året er så viktig med barnet at hun ikke vil gå tilbake i jobb ennå.

I tillegg leter hun etter

• fedre som er i permisjon, men jobber i tillegg, og 
• fedre som opplever at 10-ukersreglen har sørget for at de nå er i lykkelig pappaperm.

Kjenner du deg igjen? Eller kjenner du noen du tror kan kjenne seg igjen? Ta kontakt på ajebsen@gmail.com.

(Illustrasjoner: jellybean)

Guccibaby - symptom eller trend?

Prinselue: kr 500,-

Jeg husker ennå hvor stas det var å få min første merkejeans da jeg var 13 år. Sønnen min (17 mnd) har allerede flere. Er jeg bidragsyter til en trend, eller et symptom på forbrukssamfunnet?


Foreldres flagging av sosial status og selvrealisering gjennom dyr innpakning av barna, såkalte Guccibabyer, var tema for tirsdagens Forbrukerinspektørene. En dansk undersøkelse viser at omsetningen av babytøy steg med 100 prosent i perioden 2001 til 2006. Omsetningen av herre- og dametøy har steget med litt over 50 prosent i samme periode.

Å vise frem og "flagge" barna har foreldre alltid gjort, tenker jeg. Forskjellen er at flere foreldre i dag har økonomi også til å gjøre det gjennom materielle ting - ting som før typisk ble ansett som luksusting for de få. Guccibabyene er kanskje derfor mer et symptom på at flere har mye penger og på vårt forbrukssamfunn enn en trend i seg selv?

Før var det kun en rik elite som hadde mulighet til å pakke inn barna i dyre statussymboler. De med mindre penger måtte kreativt finne andre måter å vise status. Men i dag kan faktisk også jeg, til en viss grad, enklere tydeliggjøre min posisjon i samfunnet ved hjelp av penger! Det gjør jeg også noen ganger, både gjennom egen innpakning og min sønns.

Temaet Guccibabyer er interessant! Men jeg funderer på om Guccibabyene mest er en følge av økonomiske oppgangstider, Fordi jeg fortjener det-mentaliteten og folk flests økte muligheter for kommersiell selvrealisering enn at foreldre i større grad nå enn før realiserer seg gjennom barna? Eller kanskje er det slik at vi i dag bruker mer tid enn tidligere på selvrealisering, også gjennom barna?

Flere og flere, tross penger, ser dessuten ut til bevisst å bygge sin status gjennom fokus på å velge bort dyre ting, gjenbruk, miljø og verdien av å velge holdbarhet og langsiktighet både for seg selv og avkommet. Dét er også interessant! Å bygge status kan definitivt gjøres på andre måter enn gjennom materiell innpakning! Kan det ikke? Hvordan gjør eventuelt du det?

Blodkrise - Gi blod!

Blodbankene mangler givere. Situasjonen er så alvorlig at pasienter i enkelte tilfeller ikke blir operert. Melder Tv2-nyhetene.

Bloggerne May (Mykstart), Cecilie og Gunnhild Corvin, og kanskje også flere, har allerede oppfordret sine lesere til å gi blod, og spre budskapet om at Norge er i blodkrise!

Jeg har akkurat nå registrert meg som blodgiver ved AHUS. Du kan også melde deg som blodgiver -  HER! Og blogger du, kan du skrive om det, og oppfordre andre til å bli blodgivere også.

Stjeler fra klesstativet?

NEI TAKK sa vi, og smelte igjen døra, da alarmselgeren ringte på for et par uker siden. Haha, bortkastede penger smilte vi til hverandre, da to naboer kort tid senere fortalte at I dag får vi installert alarm. Men mer betenkte ble vi da enda en nabo tidligere denne uka fortalte at Ja, selvfølgelig har vi alarm.

Er vi naive? En undersøkelse fra European Social Survey (ESS), publisert i Aftenposten i dag, viser at nordmenn er Europas mest tillittsfulle / naive folkeferd. Fire av fem nordmenn sier de stoler på "folk flest".

I Norge liker vi å være like. Og vi er jo nettopp et homogent samfunn med små forskjeller. Kanskje er jeg naiv når jeg har tillit til at de fleste er like ærlige som jeg er ...

På bildet henger høstkolleksjonen til den norske designeren Ti-Mo. Men tør du å henge de dyre merkeklærne dine ute til tørk?

Om Rosa sløyfe og en snill mammablogger

Hvert år rammes nærmere 3 000 kvinner i Norge av brystkreft. Men takket være forskning overlever stadig flere av dem.

Rosa sløyfe-aksjonen, som arrangeres hvert år av Kreftforeningen, har som mål å øke kunnskapen om brystkreft og å samle inn penger til videre forsknining. Gjennom hele oktober farges Norge rosa gjennom ulike aktiviteter og arrangementer ved hjelp fra privatpersoner, foreninger og bedrifter.

En ting vi som privatpersoner kan gjøre er å hjelpe til med innsamllingen ved å opprette en nettbøsse. Og det har Kathleen, som skriver bloggen Steen Glendrange BLOGG, gjort! Hurra for Kathleen, sier jeg! Du kan gi til hennes nettbøsse her.

Barn som identitetskapere?

Bruker jeg Prinsen min for å bygge identitet? Bruker du barna dine for å vise hvor flink du er? 

I boka, og bloggen, Stuff White People Like ironiserer forfatteren Christian Lander over hva den hvite middelklassen putter inn i livet for å fremheve seg selv. Han mener for eksempel at barn, sammen med kaffekunnskap, The Wire, økologisk mat, å ha homofile venner, resirkulering mm, er viktige faktorer i den vestlige middelklassens identitetskapende prosess. Typisk for middelklasseforeldre er å presentere barna sine som usedvanlig evnerike, og slik bygge opp under seg selv som enestående ekspertforeldre. Sier Lander.

Lander påstår også at årsaken til at folk i Vesten får barn stadig senere i livet er fordi de må vente til de kan betale for den stimuli barna trenger for å bli gode identitetsskapere for foreldrene. Middelklassen venter med å få barn til de er i økonomisk posisjon til å gi barna dyre og utviklende leker og utstyr, betale for pianoundervisning og språklærer, reiser etc.

Er Prinsen en identitetsskapende faktor for Pappamannen og meg? Jeg kunne jo aldri kalt meg Mammadamen uten Prinsen. Og jeg liker jo godt å skrive om, og publisere, de usedvanlige evnene han er i ferd med å utvikle. Han er en unik liten menneskegutt - og han har, ennå, kun deltatt på babysang og babysvømming! Dét sier vel litt om hvor enestående Pappamannen og jeg er. Tross at vi er skikkelig dårlige på resirkulering, og økologisk mat.

Du kunne vært bedre

Betty Draper er den perfekte hustru. Hun har middagen på bordet, barna rene, og er selv ydmykt rede når ektemannen Don Draper kommer hjem fra jobb. Og med et megetsigende blikk og rynkede bryn holder hun øye med på nabolagets hustruer. Mrs Draper er 1960-tallets kvinneideal - levendegjort for dagens TV-seere i serien Mad Men.

Betty Drapers spøkelse finnes over alt skrev Silje Bekeng i Klassekampen i går. Og de dukker ofte opp i media og taler dagens kvinneideal midt i mot. Hanne Nabintu Herland og Anna Anka forteller oss nordiske kvinner at Vi har glemt å lage middag, glemt å sette opp håret, og glemt å tilfredsstille mennene våre seksuelt.

Men de finnes i nabolaget, blant venner, kolleger og familie også. Betty Drapers spøkelser følger med på mødre som er seint ute for å hente i barnehagen, de kikker på deg over skuldrene og vurderer deg i sminkespeilet.

– Du bør gjøre slik og sånn, sier de, og kamuflerer spydigheter som tips og gode råd.

– Du jobber alt for mye, sier de. – Ikke rart at ... .

– Du kunne vært bedre, sier de.

Ganske slemt! Jeg lurer på hvorfor disse kvinnene mener de har rett til å fortelle meg hvordan jeg skal leve livet mitt?

Hvor mange ondskapsfulle skritt har du gått?

Jeg har skrittet mot ondskapen flere ganger. Har du?

Jeg har for eksempel gått forbi mennesker som har ligget urørlige på gata. Og jeg har noen ganger sittet rolig og hørt på rasistiske ytringer. Å ikke gjøre noe er først skritt til ondskap i følge psykologen Philip George Zimbardo. For vi vil fort venne oss til å gå forbi, og bli likegyldige.

A-Magasinet hadde en interessant artikkel om ondskap i går. Lurer du på hvor ondskapen i mennesket kommer fra? Psykologen Zimbardo mener at det meste av ondskapen i verden utføres av vanlige mennesker som krysser grensen fra godt til ondt. Og denne grensen er kun syv skritt unna sier Zimbardo.

Andre skritt er Å holde seg ganske nær sine idealer. Men altså ikke helt. Selv har jeg klare forventninger til hvordan jeg vil leve, og hva som er mine idealer. Men innimellom har jeg tydd til hvite, og grå, løgner. Har du?

Det tredje skrittet er Å respektere autoriteter og adlyde regler. Regler som er laget for å tjene samfunnets beste, bør være mer gjenkjennelige og høyere verdsatt enn de som er laget kun for å kontrollere andre mennesker sier Zimbardo. Det fjerde skrittet er Å dele ansvaret. Og henger godt sammen med skritt fem: Å bli en lagspiller. 2. verdenskrig er et godt eksempel på skritt 3, 4 og 5. Men kanskje finnes eksempler på ondskap som følge av å ta disse skrittene også i norsk skolehverdag?

Det sjette skrittet er Å sette pris på slekten og likesinnede. Jeg liker å være en del av et oss, jeg. Og så er det de andre som ikke er som oss. Kanskje er de farlige, upålitelige og dårligere enn oss? Kanskje bør jeg informere Prinsen om det?

Det syvende skrittet er Å rettferdiggjøre den gode ideologi. Dette siste skrittet er der hvor ondskapen er satt i system. Når regjeringer, militære eller religiøse institusjoner har ideologier de kjemper for, men bruker makt for å holde ro og orden og skape sikkerhet for nasjonen, har ondskapen virkelig fått fotfeste sier Zimbardo.

Hvor langt er det til dette syvende skrittet, tenker jeg. Jeg har allerede gått et par ondskapsfulle skritt. Går jeg dem om igjen med Prinsen ved siden av går vi dobbelt så mange.

(Inspirasjon: A-Magasinet 25. september 2009)

(Illustrasjon: Sylvia Anderson)

Om å stemme

Etter middag gikk vi til skolen for å stemme. Men vi stemte ikke på samme parti, Pappamannen og jeg. Vi er allikevel enige i de fleste politiske saker. Det er jeg som ikke tør stemme annerledes, denne gangen.

En feministisk fanesak?

Retten til selvbestemt abort, å velge selv, var en viktig, kanskje den viktigste, fanesaken i kampen for likestilling. Bør rettighetene til unge mødre bli dagens feministiske fanesak?

- Fattige mødre i Norge opplever en brutal diskriminering, sa Kåre Willoch i et debattinnlegg på Litteraturhuset tirsdag kveld denne uken. - De mest vanskeligstilte unge mødrene får under 10% av det de best stilte foreldreparene får i fødselspenger, og denne urettferdigheten er med på å øke antall aborter.

Å kunne velge selv
Et viktig argument for selvbestemt abort var, og er, at kvinner selv skal kunne velge. Kampen for selvbestemt abort i Norge startet i 1913 da Katti Anker Møller foreslo at Straffelovens § 245, som truet kvinnen med inntil tre års fengsel dersom hun rettsstridig dreper sitt foster eller medvirker hertil, skulle oppheves.

- Vi elsker moderskapet og vil dets vel, men bare i full frivillighet og når vi velger det selv, sa Møller.

Årene gikk til 1964 før det ble lovlig å ta abort i Norge. Fra dette året kunne kvinner som ønsket abort legge saken frem for en nemnd. Nemnden besto av to leger som avgjorde hvilke kvinner som skulle få gjennomført et abortinngrep, og hvilke kvinner som skulle fullføre graviditeten. Ikke før 30. mai 1978 ble selvbestemt abort for kvinner vedtatt.

Halvparten velger abort
At kvinner selv kan velge, og bestemme om og når hun skal bli mamma, gir kvinner, uansett ressurser, mulighet til å bestemme mer over eget liv. I dag kan unge, gravide kvinner velge. De kan velge abort. Og det gjør halvparten av dem!

For de fleste unge kvinner velger å studere ferdig, og skaffe seg arbeid og hjem før de får barn, viser undersøkelser. Jeg har selv fulgt løpet samfunnet favoriserer: Utdannelse, fast jobb, hus og hjem. En økonomisk mager studietid og etableringsfase ga ikke rom for å velge familieforøkelse. Ei heller finnes gode støtteordninger til unge og / eller fattige foreldre. Men da sønnen vår kom var alt klart, og jeg høstet full pott med foreldrepenger!

Unge mødre diskrimineres
I dag diskrimineres det kraftig mot dem som gjerne vil ha barn før de har rukket å sikre seg en plass i yrkeslivet utenfor hjemmet.
Sier Kåre willoch.

Jeg er enig. En ting er manglende støtteordninger. Men foreldrepenger til en mor som ikke har arbeidet i minst seks måneders lønnet arbeid før fødselen er heller ikke mye, kun 35.263,- kroner. Til sammenligning får en mor med en inntekt over seks ganger grunnbeløpet 356.684,- kroner. For de fleste kvinner betyr det at det er mest gunstig å velge lønnet arbeid i flere år før de får barn.

Familiepolitikken må endres
I juli uttalte barne- og likestillingsminister Anniken Huitfeldt til Aftenposten at Det er et mål for Regjeringen at folk skal få barn når de vil ha barn. Det er først og fremst et personlig valg for hvert par.

Hvis Regjeringen vil gjøre målet om fritt valg på dette livsviktige område til virkelighet, må familiepolitikken endres. Bør ikke samfunnet øke fokus på andre verdier enn de som måles i penger? Hvorfor verdsetter ikke samfunnet det å bli mor, moderskapet og ikke minst barna som fødes i større grad? Bør rettighetene til unge mødre bli vår tids feministiske fanesak?

Delta i debatten
Line Konstali utgir i høst boken Ikke bare mamma. Utgangspunktet for boken er hennes engasjement for unge mødre, og at hun opplever at samfunnet er lite forberedt på at enkelte kvinner kan få barn ved et tidspunkt som ikke passer.

I morgen inviterer Konstali til debatt om temaet på www.kreativmamma.no. Flere politikere, blant annet Christina Ramsøy SP, Linda Cathrine Hofstad Helland Høyre, Audun Hjertager Miljøpartiet, Sylvi Listhaug FrP, samt unge mødre vil delta i debatten. Det kan du også, her!

Sonitus anbefaler dette innlegget!

Mitt moderne guttebarn

Denne uka blir sønnen min ett år. Den lille prinsen har blitt en liten gutt. Å følge med på utviklingen hans er fantastisk. Han er ganske tøff! Tenker jeg. Og så lurer jeg på om så tøff hadde vært like bra om det var ei datter jeg var mor til.

En aktiv og utålmodig gutt er han. Å sitte i vogna vil han sjelden lenge. Da er det bedre å krabbe og utforske på bakken. Eller sitte på armen min, med full oversikt.

Han er omgjengelig og sosial, og. Heeeiiii! Sier han. Og stirrer utfordrende på andre barn.

Og så er han selvstendig. Han krabber fort mot nye og spennende mål. Jeg følger etter, men med en viss avstand. Og jeg bryr meg ikke om at klærne hans blir møkkete.

Men han liker kos. Og han kommer ofte stangende mot meg. Så sier han mmm når hodet hans treffer kinnet mitt.

At jeg beskriver sønnen min ut fra egenskapene over er ikke så uvanlig. Heidi Heimlund Skjæveland har skrevet masteroppgave om kjønn og moderne kompetansekrav i ti foreldrepars fortellinger om barna sine. Hun forteller til Kilden at alle foreldreparene hun intervjuet tok opp de samme fire egenskapene - aktivitetsnivå, omgjengelighet, selvstendighet og å være omsorgsfull - når de snakket om barnet sitt.

Videre sier hun at foreldrene omtalte egenskapene aktivitetsnivå, omgjengelighet, selvstendighet og å være omsorgsfull både hos gutter og jenter, men ikke nødvendigvis på samme måte. For eksempel er en omgjengelig gutt en gutt som har mange venner. Mens ei omgjengelig jente er ei jente som retter seg etter andres vilje.

Både gutter og jenter ble omtalt som aktive. Men når foreldrene til gutter snakket om dette, ble ikke kjønn nevnt. Når jenteforeldre fortalte, sa de: – Døtrene er aktive til tross for at de er jenter, sier Skjæveland.

Med egenskapen omsorgsfull, skjedde det motsatte. Gutteforeldrene fortalte at sønnen deres var flink til å vise omsorg, til tross for at han er gutt. For jentene er omsorgsfull normen. Kjønn ble i mindre grad kommentert. Egenskapen selvstendighet var den eneste hvor Skjæveland ikke kunne finne noen forskjell i hvordan gutte- og jenteforeldre beskrev barna sine.

Jeg vil ikke at mine forventninger skal begrense min sønns utvikling. At jeg lurer litt er derfor bra, tenker jeg.

Du kan lese Kildens artikkel Moderne barn - tradisjonelle forventninger her!

(Illustrasjon: TummyMounta)

Fra megmegmeg til idealistisk mamma

Før var det megmegmeg! Så ble jeg mamma, og dét, det endret en hel del. Men kan morsrollen bidra til å skape en ny idealisme blant kvinner?

Jeg rakk å gjøre mye før jeg ble mamma. Jeg studerte, først et fag, så et helt annet. Og jeg jobbet med mange spennende prosjekter, i utviklende jobber. Synes jeg. Og så pleiet jeg interessene mine, nøye og godt - leste bøker, så filmer, drakk vin med venner, reiste ... shoppet.

Vi reiste jorda rundt, og, Pappamannen og jeg. Vi var borte fra Norge, familien og venner et helt år. Hele livet vårt, som alle de fine klærne mine, og Pappamannens golfutstyr, og mine bøker, pakket vi ned i pappesker, og stuet det inn i låven hos foreldrene mine. Så kledde vi på oss noe gammelt tøy det ikke var så farlig om ble litt møkkete, og fløy, toget og busset rundt i Asia, Oceania, Nord- og Latin-Amerika. Vi leide oss inn på hosteller til førti kroner natta, spiste billig, og prøvde et annet liv en stund.

Da vi kom tilbake, pakket vi livet ut igjen. Og supplerte med nye ting. Vi fant oss nye, og enda mer utviklende, jobber. Vi kjøpte oss flere klær, og har siden også eid to boliger, og tre biler, og reist på så mange ferier og til så mange steder, at jeg ikke orker å telle dem. Vi ble etter hvert enige om at nå, nå har vi blitt så gamle at vi må kunne kreve en viss standard.

Selvrealisering, kalles det. Og jeg, og Pappamannen, vi har realisert oss selv, grundig.

– Vi er en gjeng med sankere. Vi haster av gårde fra det ene prosjektet til det andre og glemmer at vi er en del av et fellesskap, sier Thomas Hylland Eriksen. – Det handler om å skape seg selv, dyrke seg selv og vise at man er konkurransedyktig på arbeidsmarkedet. Opplevelser er viktig å få med seg, og helst skal man "bli ferdig med alt" før man får barn. Menneskene, som i utgangspunktet er skapt til samhandling med andre, har blitt en gjeng individualister.

Og så ble vi mamma, og pappa, ja! Og Prinsen vår, han har, naturlig nok, endret ganske mye, grundig. En ting er denne selvrealiseringen, at den ikke er så viktig lenger. Men jeg opplever at det å bli mor også har gitt meg en positiv utvikling som menneske utover morsrollen. Mitt perspektiv har blitt så uendelig mye større. Og jeg har blitt mer opptatt av å leve riktig, og å finne de rette verdiene, som skal være grunnlaget for mine mer bevisste, store og små, valg. Familien har blitt viktigere. Og Å ta vare på tenker jeg mye på, både Å ta vare på menneskene rundt meg, vennskap, miljøet, tiden, tingene ... . Ivareta.

– Dersom vi som samfunn skal gjenreise fellesskapsfølelsen, kreves tanken om ens egen ansvarlighet. Ved å se på oss selv som ansvarlige borgere, og at dette innebærer visse forpliktelser, kan vi etter min mening skape et bedre samfunn, skriver Lene Konstali, forfatter og pådriver for nettstedet Kreativ Mamma. Hun mener at Å være mor er en kompetanse i seg selv, og kan føre til en positiv utvikling på andre områder. Men at kvinnen som omsorgsperson og som mor blir for lite verdsatt i dagens samfunn.

Morsrollen har endret meg, og inspirerer meg, daglig. Og jeg mener også at morsrollen er en kompetanse i seg selv, og en verdi for meg, som kvinne, og for mine omgivelser. Jeg har i dag, blant annet, et større ønske om å bidra på samfunnsarenaen.

Kan morsrollen bidra til å skape en ny idealisme blant kvinner? Kan den?

(Illustrasjon: Sascalia)

Sonitus anbefaler dette innlegget!