Fødeavdelingen

God morgen! Jeg leste dette diktet, Fødeavdelingen, av Cathrine Grøndahl i går kveld. Hun skriver så godt om fødselen, synes jeg. Hun trekker metaforer til jungel og kamp, kvinnekamp, og setter ord på det uforståelige i å gjøre noe så overraskende primalt og brutalt.

Om noen dager er det 19 måneder siden den fantastiske opplevelsen at prinsen kom til oss. Men det er jo også 19 måneder siden jeg skrek av smerte, så høyt, og som et dyr, nesten. Ingen hadde beskrevet fødesmertene som så avsindige at de ville være vanskelig å fatte som lov i et moderne og sivilisert samfunn.

Dette ble et dramatisk blogginnlegg en mandags morgen. Les diktet Fødeavdelingen nå, eller gjem det til senere i dag. Og fortell gjerne hva du synes!

Fødeavdelingen av Cathrine Grøndahl
Fødeavdelingen, sier skiltet på Rikshospitalet
I virkeligheten er jeg på vei inn i jungelen
På kne i korridoren etterlater jeg
utstyrsbagen og restene av en sivilisert samtale
Med magen i bue og piler av smerte,
halvnaken og hinsides,
begir jeg meg inn i den hvite flekken på sykehuskartet
Her har ingen menn vært før meg
Her har tusener av kvinner kjempet for livet
Høyteknologiske apparater står i terrenget,
uanfektet av volden som bølger mellom dem
De snakker med legene på en digital dialekt
og registrerer ikke primalskrikene
Men så dunker det lille hjertet svakt på displayet
og hele sykehuset er der,
tar fra meg pilene og buen
og redder oss
I en virkelig jungel ville vi begge vært døde
I en virkelig jungel dør slike som oss hver dag

(Illustrasjon: Chris Silas Neal)