Siddiqa og Khayyam (5)

I dag publiserer jeg det siste av fem innlegg om æresdrap. Det er nesten ikke lov å si, men jeg synes det er en lettelse. Å gjenfortelle disse grusomme historiene og dedikere bloggen i fem dager har vært opprivende. Og jeg vet at det også har vært vanskelig å kommentere historiene.

Umulig å kommentere noe så trist og vanvittig på en ordentlig måte, men ville legge igjen et sport så du vet vi leser og tar inn over oss det du skriver. Skrev Elisabeth. Takk. Jeg forstår det.

Den femte og siste historien blir skjebnen til det forlovede paret Siddiqa og Khayyam. Også menn er ofre for æresdrap. Jeg håper du vil lese også den.

Et mørk slår dekker Afghanistans landsbyavstraffelser, og bare innimellom gis små glimt av et skrekkvelde der ungdommer blir henrettet. Da Siddiqa, som bare var 19 år, og hennes forlovede Khayyam på 25 år ble stilt for en Taliban-godkjent religiøs domstol i Kunduz-provinsen i september i år, var dette deres siste ord: Vi elsker hverandre, uansett hva som skjer. På basaren i Mulla Quli ble først Siddiqa og deretter Khayyam steinet i hjel av en folkemengde som inkluderte medlemmer av familiene deres.

Det var da jeg leste Robert Fisks artikkel The Crimewave that shames the world at jeg følte så sterkt for å gjøre noe. Han skrev: Så grusomme er detaljene i disse "æresdrapene", og så mange kvinner er drept at historien om hver enkelt av dem kan komme til å banalisere det uhyrlige. Men for at ikke disse handlingene - og ofrenes navn i de tilfellene vi kan få rede på dem - skal bli glemt: Her er lidelsene som en liten håndfull tilfeldig valgte kvinner er blitt påført det siste tiåret, land for land, ugjerning etter ugjerning. ... Siddiqas og Khayyams historie er hentet fra denne artikkelen. Jeg anbefaler den for videre lesning, sammen med Fisks The truth about honour killings og Klassekampens norske versjon av The Crimewave that shames the world: Volden som vænærer fra 25. september 2010.


(Illustrasjon: Julie Morstad)

---