"Tilbake på jobb igjen"-sjokket

I mai er det ett år siden jeg begynte å jobbe igjen etter endt foreldrepermisjon. Da var lille prinsen åtte måneder. Jeg tok båten inn til byen og jobb, og pappaen overtok som hovedomsorgsperson.

Jeg har tenkt litt i det siste på hvordan jeg opplevde å begynne å jobbe igjen. Å delta i møter for å utvikle viktige kommunikasjonsstrategier og kreative kampanjer mens skjorta sprikte over melkesprengte bryster, og tankene var hos en liten gutt som strevde med å holde seg oppe på to ben, føltes absurd, og var et sjokk.

Men jeg snakket lite om dét sjokket, og skrev heller ikke noe særlig om det i Mammadame-bloggen. Jeg har vært livredd for å fremstå som en pinglete mamma som ikke takler å kombinere mammaliv med jobb. Men det gjør jeg, altså!

Mange mammaer velger å jobbe også når barna er små. Og de får det til! Dog handler det ikke bare om å få tiden til å strekke til, men også vanskelige følelser som kommer når man reiser fra de små barna. Og de følelsene er der for mammaer uansett antall barn.

At jeg skriver om dette nå betyr verken at jeg vil slutte å jobbe eller at jeg ikke prioriterer jobben min. Jeg skriver om det for å fortelle andre mammaer at jeg skjønner at det kan være en sjokkartet opplevelse å begynne å jobbe igjen etter endt foreldrepermisjon. Jeg skriver også om det fordi jeg synes det må være lov å skrive og si dette uten å bli uglesett.

Jeg ønsker deg en super mandag, spesielt hvis det er din første mandag på jobb etter endt foreldrepermisjon.

(Illustrasjon: Peggy Wolf)