Mammaer i litteratur og på film

I kveld var det foredrag og samtale på Litteraturhuset i Oslo om mødre i samtidslitteraturen. Jeg er en litteraturelskende mamma som ville likt å høre Kjersti Kollbotn, Hanne Ørstavik og Helle Vaagland samtale om utvalgte mødrene fra 2000-tallets litteratur.

Men jeg er en mamma som ikke kan komme meg fort nok hjem fra jobb. Denne første jobbeuka etter foreldrepermisjon har dagens høydepunkt selvfølgelig vært å komme hjem til Den lille prinsens strålende smil.

Kjersti Kollbotn debuterte i vår med romanen Eg er mamma, eg skal være god. Hun er en av flere kvinnelige forfattere i norsk samtidslitteratur som skildrer morsrollen. Hanne Ørstavik har blant annet skrevet romanene Like sant som jeg er virkelig og Tiden det tar som omhandler et vondt mor-datter-forhold, og motsetningsforholdet mellom å realisere seg selv og å være den ideelle mor. Helle Vaagland er forfatter av boka Heia mamma, som hun skrev sammen med Anne Sandvik Lindmo.

Jeg har tidligere skrevet om fiktive mammaer, både fra litteratur og film. Jeg vil portrettere flere etter hvert. Det er mange å velge blant. Spesielt finnes mange dårlige, selvsentrerte, eller onde, mødre i litteraturen. For eksempel Medea som dreper sine barn, nifse stemødre i eventyrene, Hedda Gabler som ikke ønsker å være gravid og Nora som forlater barna. Og ikke minst teateraktuelle Charlotte Andergast fra Ingmar Bergmans Høstsonaten. Mamma Andergast er en internasjonalt anerkjent pianist, som hele sitt voksne liv har prioritert egen kunstnerisk karriere fremfor sine barn. Følg med for mer om fiktive mødre!

Les også mer om mødre i litteraturen i disse artiklene på forskning.no og nrk.no.

(Foto fra Oslo Nyes oppsetning av Høstsonaten med blant annet Lise Fjeldstad.)